Jeg er så utrolig lei meg. Jeg sover ikke og spiser ikke, jeg har ikke lyst til å gjøre noe som helst, jeg har mistet lysten på alt og det eneste som holder meg gående er familien min, vennene mine og dere der ute som jeg er så glad i. Som blogger får du et helt merkelig forhold til leserne dine, for jeg vet ikke hvem dere er, men jeg er likevel så glad i dere, og derfor er det ekstra vondt akkurat nå, fordi jeg forstår at dere er skuffet. Men jeg er sint også, for det er dette de ville, og de skal ikke vinne.
I tre dager har jeg mottat ekstreme meldinger fra anonyme brukere, både her på bloggen og i andre sosiale medier. Det har haglet med skjellsord og nå føler jeg virkelig at ting har tatt helt av. Nei, det er ikke greit det som har blitt gjort herfra, men det å bli angrepet på denne måten er heller ikke greit. Vi er mennesker alle sammen, og en sak har alltid to sider.
Jeg ønsker å dele noen erfaringer med dere, kanskje kan det gjøre ting litt enklere å forstå.
Helt fra jeg startet å blogge i 2009, har Lars-Kristian og jeg i økende grad blitt utsatt for anonym netthets. Etter at jeg ble Norges mest leste blogg i 2010 eskalerte det. Antall sider om oss og vår familie på Kvinneguiden og andre anonyme forum er sikkert oppe i et femsifret antall, og vi har hatt advokater på saken for å beskytte vår nyfødte datter og oss selv, uten å lykkes med å stoppe hetsen. Folk spør hvorfor jeg ikke er alene hjemme lenger, vel, det tør jeg ikke. Enkelte av disse menneskene har ved flere anledninger kommet hjem til oss også, og hadde det ikke vært for gode naboer og politiet, så tør jeg ikke tenke på hva som kunne skjedd.
Jeg vet ikke hvem disse menneskene er eller hvor de befinner seg. Men de har over tid utviklet et så sterkt hatforhold til meg, det føles som om deres eneste oppdrag i livet har blitt å ødelegge for meg. På nevnte kvinneguiden og andre forum hvor folk er anonyme, sitter det flere titalls kvinner i flere timer hver eneste dag og graver i bloggen min. Forsøker å lese mellom linjene for å se om innlegget har et annet budskap enn det faktisk har, blir enige om hva slags kommentarer de skal legge igjen, slik at de kan diskutere og plukke fra hverandre svaret mitt seg i mellom på forumet. De avtaler hvem som skal ringe VG eller andre medier for å tipse dem om diverse. Jeg tror ikke det er en ting disse menneskene ikke har vært innom når det gjelder meg, og de setter ut rykter uten å blunke.
Disse ryktene handler ikke bare om meg, men også om familien min. Det har blitt fortalt at jeg og min søster egentlig ikke er søstre, at Nelia er syk, og at det var derfor vi ikke ønsket å vise bilder av henne i starten. De ringte til og med til Sykehuset i Telemark da jeg lå på føden fordi jeg ikke hadde oppdatert bloggen. Hvem gjør slike ting? De skriver side opp og side ned om hvor stygge jeg og Lars-Kristian er, de diskuterer størrelser på diverse kroppsdeler, eventuell vektøkning- og nedgang, kanskje var jeg egentlig ikke gravid, men faket alt sammen. I følge dem har jeg vært utro med andre tippeligaspillere, jeg har utførte en rekke plastiske operasjoner, de latterliggjør journalistikkutdanningen jeg har, og utdanningen Lars-Kristian er i ferd med å ta. De skriver at Lars-Kristian måler og veier meg hver eneste dag, og at det var han som tvang meg til å endre kosthold. Dette har blitt diskutert i flere år, og det har medført så mange spekulasjoner og ville teorier at mange tråder heldigvis har blitt moderert og stengt.
Ryktene tas ofte videre til bloggen min, ettersom de ønsker å se om jeg svarer eller godkjenner det de skriver i det hele tatt. Dersom jeg ikke godkjenner, tar de det ofte som et tegn på at det er en sannhet. Det sier seg selv at jeg ikke ønsker at slike syke rykter skal spres i kommentarfeltet, eller noe som helst sted. Siden 2010 har jeg fått over 400 000 kommentarer, 99 prosent fra snille og gode lesere. Lars-Kristian sitter daglig og siler ut de kommentarene han ikke ønsker at jeg skal lese. Dette er kommentarer av ulik alvorlighetsgrad, men varierer fra generell hets og mobbing, til godt skjulte trusler og ønsker om at noe virkelig vondt skal skje oss. Dette har han gjort for å beskytte meg mot disse anonyme menneskene, og det setter jeg utrolig stor pris på.
Jeg ønsker ikke å forsvare det han har gjort, men jeg håper at dette innlegget gjør at dere kan forstå hvordan det kunne skje. Noen ganger har han følt at det har vært deilig å blåse fra seg på samme måte som så mange andre gjør, uten å være seg selv. Det er helt feil å gjøre dette anonymt på nett, for det er å synke ned på deres nivå, og det er derfor han er lei seg. Av og til er det vanskelig å tenke klart, det er lett å feile. Han lærer og vi lærer.
Jeg er heldig som har Lars-Kristian. Alt han vil er å beskytte meg. Det var han som fikk meg på bedre tanker den gangen jeg hadde et anstrengt forhold til mat. Han er min beste venn og støttespiller, han er mitt alt.
Ja, jeg har selv søkt offentligheten, men i likhet med så mange andre så driver jeg egentlig bare en blogg som jeg ønsker skal være så bra som mulig. Og jeg elsker det jeg driver med.
Det gjør vondt å bli utsatt for nettmobbing hver eneste dag. Det gjør vondt å tenke på hva som blir sagt og skrevet av folk som tror de kjenner oss, men som ikke engang er i nærheten. Det gjør vondt at andre mennesker ønsker å begrave meg, for det har de skrevet igjen og igjen, og jeg kan fortsatt ikke skjønne hvorfor. Jeg har aldri i mitt liv hatt til hensikt å gjøre noen noe vondt. Jeg snakker aldri andre mennesker ned, jeg har ingen onde planer eller hensikter. Jeg skriver en blogg. Og ja, jeg gjør feil. Det gjør vi alle. Jeg er ikke perfekt på noen måte, men jeg pleier å ha det veldig bra. Bortsett fra akkurat nå.
- saken hos VG kan du lese her -