Jeg husker da jeg startet å blogge i 2009. Ingen, med unntak av de som faktisk leste blogg, brydde seg om hva toppbloggerne hadde å si. Du kunne skrive og gjøre nesten hva du ville uten at det ble noen overskrifter. Vi var stort sett irrelevante for de som ikke var inne i bloggosfæren. Etter at jeg begynte å blogge skjedde ting raskt, svært raskt. Lesertallene til de største bloggerne skjøt i været, meg selv inkludert. Jeg begynte å tjene penger på bloggen, det hele var bare en dans på roser. I november 2010 snudde plutselig alt på hodet. Jeg husker jeg gråt, på min egen bryllupsreise. En journalist hadde ringt meg midt på natten fordi de skulle skrive en kritisk artikkel om at jeg tok betalt for å skrive om bøker. Cappelen Damm hadde tatt prislisten min og sendt den til e24, de syntes det var forkastelig av meg å kreve betalt for omtale. Min verden falt i grus. Jeg følte at jeg var plassert i en gapestokk til spott og spe, og jeg følte meg lite respektert. I årene som fulgte kom de kritiske sakene stadig hyppigere. Jeg var tynn, og siden jeg var tynn, likte å trene og spise sunt, var jeg årsaken til at andre mennesker fikk spiseforstyrrelser. Svært enkel retorikk. I dag ser jeg på det på en helt annen måte. Dette var starten på noe større. De siste årene har bloggere vært hyppig omtalt i media, figurert på de heteste talkshowene, tjent gode penger og stadig vekk vært å se på den røde løperen. De største norske bokforlagene betaler til og med ti ganger så mye som det jeg krevde for omtale tilbake i 2010.
Men noe er likevel ikke forandret. Kristin Gjelsvik og flere andre synes det er kjempeteit at Forbrukerombudet bruker så mye tid på å passe på at bloggere forholder seg til norsk lov, jeg gråter fordi kvinneguiden er slemme, Sophie Elise gråter og får ikke sove fordi en journalist har skrevet en kritisk artikkel om henne og ellers er alle med kritiske røster mot bloggere stort sett drevet av sjalusi på “rikdommen” og “berømmelsen” vår. Ja. Forbrukerombudet kan i noen tilfeller virke ekstremt firkantet, svært mange på kvinneguiden er nettroll, enkelte journalister er noen empatiløse «idioter» og svært mange er drevet av sjalusi. Men absolutt all kritikk mot bloggere er ikke på grunn av dette.
Vi må slutte å synes synd på oss selv, og i stedet se oss selv i speilet. Vi er ikke lenger irrelevante, vi er relevante. Folk bryr seg, de leser og lytter og mener noe tilbake. Noen ganger positivt, andre ganger negativt. At vi som bloggere mottar kritikk i det offentlige rom er et tegn på at vi tas på alvor i samfunnet. Da synes jeg vi skal vise oss denne tilliten verdig i stedet for å skylde på de «slemme» mens vi gråter oss igjennom natten. Ikke gråt, men reis deg heller og gi svar på tiltale! Om kritikken er urettferdig og gal, ja, da burde det være en smal sak å argumentere mot den også.
Jeg har tenkt på dette lenge, og den utløsende årsaken til dette innlegget er jo selvsagt kronikken til Anki Gerhardsen om Sophie Elise, og hennes tilsvar til den. Jeg synes kronikken til Gerhardsen reiser flere aktuelle spørsmål, men dessverre er det mye som drukner i usakligheter som grenser til mobbing og netthets. Jeg forstår reaksjonen til Sophie veldig godt, jeg vet at det føles som et eneste stort personangrep og jeg vet hvor vondt det er. Men likevel har hun vært så aktiv og engasjert i samfunnsdebatten i høst, at jeg skulle ønske hun heller kunne bite litt mer fra seg enn å legge seg ned å gråte. Hennes motsvar betyr noe og hun betyr noe. Vi må ikke være redde for å gi et skikkelig tilsvar, selv om vi kanskje gjentar oss selv: hvorfor har hun tatt de valgene og gjort det hun har gjort så åpenlyst på bloggen, som i følge henne selv leses av barn helt ned i 7 årsalderen? Hvordan håndterer hun det faktum at hun, med så mange unge lesere, skriver så åpenlyst om kropp og plastiske operasjoner? Ja, hun har skrevet om akkurat dette tidligere, noe Gerhardsen tydeligvis ikke har fått med seg, men i dette tilfellet ser jeg ikke at det skulle være noe negativt å gjenta seg selv.
Paradokset her, og kritikk som Anki Gerhardsen absolutt bør ta til seg, er at dette faktisk ender opp med å handle om Sophie Elise. For kronikken til Gerhardsen er jo egentlig kritikk mot sine egne kollegaer, journalistene. Dessverre er det svært få som ser ut til å ha fått med seg akkurat det poenget.