Jeg tror ikke jeg er alene når jeg sier at gulrotstuing har sin helt egne minnefil i hodet mitt. Den beste var det alltid mimmi som serverte og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har smakt den samme siden hun serverte meg den. Av en eller annen grunn virker det nesten umulig å gjenskape den deilige, kremete versjonen hun lagde. Og ikke vet jeg, men kanskje handler det om noe helt annet også. Kanskje handler det om det at det var nettopp mimmi som hadde stått ved grytene og tryllet den frem, at den ble servert i den gamle, lune spisestuen hennes med det enorme urverket på veggen og det myke teppet mellom tærne som hadde lagt der i alle år. At det var nettopp mimmi. Hun som hadde et sort hvitt foto fra da hun gikk på husmorskolen hengende på kjøkkenet. Hun var alltid så stolt over det, selv om hun aldri sa det.
Kanskje er det nettopp alt dette og en god porsjon med savn og gode minner, som gjør at jeg aldri smaker noe som er helt likt det hun lagde. Det er så mye jeg skulle spurt henne om dersom hun fortsatt var her. Denne oppskriften for eksempel :-) I dag hadde jeg så lyst til å prøve, og jeg må si at den ble utrolig god, selv om den likevel ikke kan sammenlignes med det mimmi kunne trylle frem.
♥ 3-4 dl. helmelk ♥ 2 ss. smør ♥ 2 ss. hvetemel ♥ salt + pepper ♥ revet muskat ♥ 6 store gulrøtter
Del opp gulrøttene i terninger og kok dem møre i lettsaltet vann. Lag hvit saus av helmelk, smør og mel. Smak til med salt, pepper og muskat. Rør inn de kokte gulrotbitene.
Dette er en standard middagstallerken som er superpopulær i dette huset: kjøttboller, tyttebærsyltetøy, potetstappe, brun saus og brokkoli. Det er ikke så mye som skal til for å gjøre middagstallerken spennende heller, server sausen på denne måten for eksempel, slik at du kan helle den over maten selv, det er i hvert fall stort her ;-)
Håper dere har en fin kveld ♥
The post å gjenskape små barndomsminner appeared first on Caroline Berg Eriksen.