Oi, nå er det mange følelser i sving. Bare det at Lars-Kristian spurte om jeg var klar for hjemreise, var nok til at jeg fikk sommerfulger i hele kroppen og klump i halsen. Det er jo nå det starter. Akkurat i det vi gikk ut fra barselklinikken var det noe som sugde tak i magen min, tusen tanker på en gang.
Bilturen på vei hjem gikk så fint, hun sov og jeg våket ved siden av. Sånn kommer det nok til å være fremover, hun er jo det viktigste i verden. Og hun er så snill, skriker bare når hun skal vaskes og stelles, og om natten er det bare søte knirkelyder fra sengen hennes. Men det i seg selv er jo nok til at jeg ikke får sovet *hehe*
__________________________________________________________________________________________________________
Å komme hjem har vært helt surrealistisk, og vi var så utrolig spente på hundenes rekasjon. Hugo var fryktelig nysgjerrig hele veien fra gangen og inn på stuen, snuste og luktet på henne, men plutselig forsvant han under sofaen. Litt fornærmet, for meg ville han ikke hilse på. Ronaldo var ikke nysgjerrig helt først, men nå er det han som passer på henne, ligger under leandervuggen og følger etter meg overalt. Jeg tipper det vil ta litt tid før de venner seg til den nye situasjonen begge to. Speaking of: Nå kom Hugo og ville opp til meg, så nå ble jeg glad. Vi får ta alt i rolig tempo, det går seg sikkert til etterhvert.
Ser dere hvor fint det er laget til her hjemme? Mamma og pappa kjørte jo hit natt til mandag da vi dro til sykehuset, så de har passet hundene, og i kveld venter julemiddag på oss. Utrolig koselig hjemkost :-) Vi skrives litt senere, det skal bli godt å komme seg på plass hjemme, kjenner jeg.
__________________________________________________________________________________________________________
- ♥ -