I går skrev jeg mitt første debattinnlegg, og det ble publisert hos NRK ytring. Litt skummelt skal jeg innrømme at jeg synes det er, men en gang må også bli den første til å faktisk ytre seg utenfor bloggen. Jeg vet ikke helt om jeg er komfortabel med det ennå, men det skader aldri å få sagt meningene sine og i går dreide det seg selvfølgelig om kvinnedagen. Ettersom artikkelen skulle på nett hos NRK måtte jeg holde meg til x-antall tegn og dermed ble artikkelen noe forkortet i forhold til originalen. Derfor synes jeg det er fint å poste artikkelen i sin helhet her. Jeg har i tillegg gjort noen justeringer i teksten basert på tilbakemeldinger, konstruktiv kritikk og så videre. Ting som kanskje ikke kom så godt fram i originalen er også forklart bedre her. Uansett så håper jeg du liker den! Og husk at ikke alle kan være enige ;-)
![prlanseringkøben_1]()
I en kronikk 8. mars 2012 skrev Vibeke Larsen: «Det farligste for likestillingen er myten om at vi har likestilling! Likestilling mellom kjønnene er det bare sure kjerringer som hater verden som bryr seg om, er det noen som hevder. I 2012 er likestilling avleggs og har til og med gått for langt».
World Economic Forum kåret i vinter Norge til verdens nest mest likestilte land, kun slått av Island, og med Sverige og Finland hakk i hæl. En nesten total skandinavisk dominans. Norge er best i verden på «økonomisk deltagelse og muligheter» og tredje best innenfor «politikk». Er det lenger behov for likestillingskamp, feminisme, kvinnegrupper og kvinnedager i Norge? Ja, selvfølgelig er det det!
Vi må ikke bli så navlebeskuende at vi glemmer at det er land utenfor Norges grenser hvor likestilling ennå ikke er satt på dagsorden, hvor hver eneste dag i kvinners liv er en kamp for overlevelse. Likestillingskampen som drives her i Norge bør i aller høyeste grad også handle om dem. Ikke bare i solidaritet, men også i ord og handlinger. Men hva med kvinner her i landet? Hvor likestilte er vi egentlig bak disse flotte tallene og er det fortsatt behov for likestillingskamp?
I Norge har vi hatt likestillingslov siden 1978. Den slår fast at diskriminering og trakassering på bakgrunn av kjønn er forbudt, den gir også kvinner rett på lik lønn for likt arbeid og stiller konkrete krav til andelen kvinner og menn i offentlige utvalg, styrer, råd, nemnder, delegasjoner mv. Vi har med andre ord hatt det formelle på plass i flere år og det finnes ingen unnskyldning for at kvinner i dag ikke skal stille like sterkt som menn.
kjerringer som roper høyt
Jeg skal likevel gi Vibeke Larsen rett i at vi ikke må innbille oss at vi har oppnådd full likestilling i Norge. For det har vi ikke, selv om vi har kommet langt på vei og er blant de mest fremtredende nasjonene på området. Til tross for at vi troner høyt på kåringen til World Economic Forum, har vi ikke oppnådd full likestilling på noen av områdene. På to av kategoriene (helse og utdanning) var vi heller ikke blant de 30 beste. Det er mange utfordringer, men slik jeg ser det er en av de største truslene mot likestilling her hjemme faktisk enkelte feminister og kvinner i seg selv. For blant alle landets feminister finner man faktisk flere «sure kjerringer som hater verden», og disse «kjerringene» er som regel de som roper høyest og gjør seg mest bemerket. Jeg har ofte fått spørsmål på bloggen om jeg ser på meg selv som feminist. Jeg har alltid kviet meg for å svare ja, av frykt for reaksjoner. Å svare nei ved hjelp av en hvit løgn ville definitivt vært galt, både i lys av den karrieren jeg har skapt meg, men også fordi flere av kampsakene er såpass innlysende i et vestlig samfunn at det ville vært kritikkverdig å være imot. Men jeg er også redd for å svare bekreftende, i frykt for at min kamp og mine meninger om likestilling skulle være feil i enkelte feministers øyne. Sistnevnte årsak har i vinter fått et ansikt, og det ansiktet tilhører Kari Jaquesson som helt siden Thomas Seltzers totalt unødvendige og undertrykkende pornostunt har fremstått som en slags dommer av hva som er godkjente og aksepterte, feministiske holdninger. For noen uker siden ba hun to politikere fra Unge Venstre om å «prøve å suge pikk ti ganger i døgnet i et helt år, for å se hvor gøy det er å selge sex», fordi de på et parolemøte i forbindelse med kvinnedagen foreslo å bytte ut parolen «Håndhev sexkjøploven». Det ser ikke ut til å være rom for liberale tanker og ideer som går på tvers av det som allerede er akseptert der i gården. Dette vil på sikt holde kvinnebevegelsen på stedet hvil, gjøre den lite nyskapende og på ingen måte gjøre den til en sterk part i kampen for kvinners rettigheter.
kritikk mot mor
Jeg lever i stor grad av at andre mennesker, spesielt kvinner, mener noe om hva jeg gjør. Jeg aksepterer at mange er uenige i valgene jeg tar og ting jeg ytrer. Det er helt greit. Men jeg klarer likevel ikke å la være å legge merke til hvor skjevt kritikken rammer kvinner og menn. Jeg deler svært mye av livet til Lars-Kristian, Nelia og meg. Leserne mine vet i stor grad hvor vi er og hva vi gjør til enhver tid. Det er ikke sjelden at det skal menes og kommenteres på hvordan jeg kan reise bort fra Nelia «så ofte» de gangene jeg faktisk må i forbindelse med jobb, og det spares ikke på kritikken mot meg som mor i denne perioden.
Men selv om jeg reiser noe i forbindelse med jobb, har jeg en mann som i lys av sitt yrke som fotballspiller har langt flere reisedøgn borte fra meg og Nelia enn det jeg har fra dem. Likevel kan jeg ikke huske å ha mottatt en eneste kommentar fra lesere som påpeker at Lars-Kristian bare i løpet av årets to første måneder til sammen, er borte i mer enn tre uker fra Nelia på grunn av jobb. Er det fortsatt slik at det er større aksept for menn som bruker tid på yrket sitt, enn at kvinner gjør det?
kvinner gjør lite for å hjelpe kvinner
Kvinnekamp handler om inkludering, ikke ekskludering. Dette starter allerede i tenårene og gir grunnlag for hvordan f.eks. vi kvinner behandler hverandre i arbeidslivet, men også hvordan andre mennesker ser og vurderer oss. «Dronningbiesyndromet» er et begrep som handler om kvinner i lederstillinger som aktivt motarbeider andre, underordnede kvinner. Kvinner som jobber under andre kvinner finner det mer stressende enn hva menn gjør, og suksessfulle kvinner gjøre lite for å hjelpe andre kvinner til å oppnå suksess. Begrepet ble først dokumentert i 1973 og er senere bekreftet i flere studier. Utviklingen av dette syndromet starter ifølge forskerne allerede i tenårene hvor mobbing og utfrysing er vanlige taktiker, ofte iscenesatt av en såkalt «dronningbie».
I en studie fra 2013 av Sheppard og Aquino, ble 152 deltagere spurt om hvor ofte de hadde observert konflikter på jobb mellom kvinne og mann, mann og mann, og kvinne og kvinne. Resultatet viste at klart flest hadde observert konflikter kvinner imellom. Videre ble deltagerne delt i tre grupper og presentert for ett scenario hver hvor det oppstod en konflikt mellom to kollegaer. Scenarioene var identiske, med unntak av at det i det ene scenarioet var en konflikt mellom kvinne og kvinne, i det andre en konflikt mellom mann og kvinne, og i det tredje scenarioet en konflikt mellom mann og mann. Deltagerne skulle vurdere disse konfliktene ut ifra hvordan de trodde det ville påvirke relasjonen mellom de to, hvor lang tid det ville ta å reparere forholdet, hvordan jobbmiljøet ville bli påvirket, og så videre. Resultatet viste at konflikten mellom de to kvinnene kom desidert dårligst ut.
Om mine observasjoner, teorien og studiene om «dronningbiesyndromet» og resultatene fra denne studien er korrekt, hva forteller det oss? Det forteller oss at til tross for identiske scenarioer, vurderte omverdenen kvinner annerledes enn menn i en negativ retning, og årsaken til denne åpenbare stigmatiseringen kan ligge hos oss kvinner. Med andre ord forteller det meg at vi kvinner ofte kan være vår verste fiende i kampen for likestilling.
